Menigheten i Tyatira

Åp. 2, 18 - 29

18. Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, Han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber: 19. Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. 20. Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. 21. Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. 22. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. 23. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. 24. Men dere andre i Tyatira, alle de som ikke har denne lære og ikke kjenner Satans dybder, som de sier - til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. 25. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. 26. Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. 27. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. 28. Og jeg vil gi ham morgenstjernen. 29. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!

Også her i Tyatira var det først og fremst vrang lære som truet menigheten, denne gang representert ved og gjennom kvinnen Jesabel, en selvbestaltet profetinne, - selvbestaltet, som vi ser av Jesu ord: "- hun som sier at hun er en profetinne." Men hennes gjerninger vitner imot henne: "- som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer."

Dette horeri det tales om her er åpenbart et åndelig horeri, og vil da si å gi seg inn i, og anta, hennes lære, - noe som Herren her peker på, og gjør oppmerksom på, alvoret av; - det vil føre til død!

Dette å gi seg av med falsk lære, og dermed begynne å dyrke andre guder, - dvs. avguder, - omtales stadig i Bibelen som åndelig hor, ekteskapsbrudd, utroskap. Slik ser vi det, når Babylon omtales i Åpenbaringsboken som "den store skjøgen," og "mor til skjøgene på jorden."
Babylon representerer nettopp den falske religion.

Å gi seg av med Jesabels lære, var altså å anse som utroskap mot den éne mann vi som kristne er blitt trolovet med. (2 Kor. 11,2).
Det er et tankekors her, at mange kirkesamfunn krever at du sverger det troskap ved en eventuell innlemmelse i det!
Vi skal ikke engang sverge Herren selv troskap, - vi ser hvordan det gikk med Peter da han gjorde det! - men heller takke og prise Ham for Hans troskap mot oss.

Hva denne Jesabels lære egentlig gikk ut på kan jo ikke sies sikkert, men her tales det om å kjenne Satans dybder!
En kan jo spørre, hvordan det kan sees på som et mål for en kristen, - som jo nettopp er de som ved Guds ords forkynnelse har "fått åpnet øynene, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud" (Ap.gj. 26,18), - å lære dette uhyggelige åndevesens dybder å kjenne!
Men Satan er en snedig tusenkunstner; - hva med dette å synde i vei, så du riktig kan lære ondskapen og syndens vesen å kjenne, og dermed sette så mye større pris på Herrens frelse?
Her skal vi altså lære det gode å kjenne ved å gjøre det onde! Kanskje ligner det på Jesabels lære? Det er jo tilsynelatende godt, det er jo det gode en vil fremme, og enden på det skal jo være at Herren får så mye større pris og takk!

Ja, den som får med Herren å gjøre, han lærer også sin synd å kjenne, i og med at han da har fått med sannheten å gjøre, - men han skal ikke oppsøke det onde, eller utøve synd, for å oppnå denne erkjennelse, - men tvert imot fly til Herren med det, - til Ham som måtte sone for å fri oss fra det!

Det som var særlig ille her i menigheten, var at ikke bare virket Jesabel der med sin forførelse, men engelen for menigheten (forstanderen) tålte henne!
Jesus gjør ham oppmerksom på at han har med Ham å gjøre, som har øyne som ildsluer; - Han som ikke bare ser Jesabels synd, men også forstanderens svikt og feighet.
Muligens har forstanderen innsett, at kostnadene ved et oppgjør med Jesabel og hennes tilhengere ville bli svært store, og så har han prøvd å komme unna med dette, å ikke støtte opp om henne aktivt, men har tålt hennes virksomhet.
Denne forstanderens svikt har medført døden for mange av Herrens tjenere; - nå står han overfor Ham som gjennomskuer alt, - og blir i klare ordelag gjort oppmerksom på at Jesabels virksomhet fører til død! Nå er det ikke mulig å finne unnskyldning for det lenger.

Denne forstanderen får stor ros av Herren, idet Han sier; "Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første."
Men hva gagnet det egentlig, når de som ble vunnet for Herren ble ført inn i en menighet, hvor Jesabel fikk utøve sin virksomhet!

Han roser forstanderen for hans kjærlighet, Herren. Ja, det er noe som er stort i Herrens øyne, - i Hans øyne som er kjærlighet! (1 Joh. 4,8 og 16).
Vi får virkelig åpenbart denne kjærlighet også i teksten her, ikke bare gjennom den omsorg for menigheten og menighetens forstander, som vi møter i Jesu inngripen, men også i Hans kjærlighet til, og omsorg for, Jesabel! Denne kvinnen, som uten Herrens velsignelse eller gave, hadde tiltatt seg en profetinnerolle i menigheten, og brukte denne sin stilling til å forføre, og altså ved det slå i hjel Herrens tjenere; - om denne kvinnen sier Han: "Jeg gav henne tid til å omvende seg."
Det vil altså si, at hun må ha blitt opplyst om sin synd, og så fått tilstrekkelig tid til å tenke seg om, - og i tillegg ha blitt gjort oppmerksom på muligheten for omvendelse og forlatelse! Alt dette ligger jo i Jesu ord her. "- men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv." Og så kommer dommen: "Se, jeg kaster henne på sykeseng."
Merk deg det! - så kommer dommen! Først etter at Herrens kall til omvendelse og tilgivelse er forkastet!

Men det var en splittet menighet dette, det var "andre i Tyatira, som ikke hadde denne lære," - og hør nå endelig, og ta til deg, det budskap de får fra Herren: "- til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer!"
De blir gjort oppmerksomme på, at de har noe, og dette de har, det skal de holde fast på!
Apostelen skriver det slik til en menighet: "La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet." (Hebr. 10,23).
Han sier også, i dette sitt budskap til menigheten i Tyatira, - noe som vi skal legge oss alvorlig på hjertet, - Han kaller dem til å holde fast på det de har, inntil Han kommer!
Det vil altså ikke bli noen annen grunn for frelse og samfunn med Gud underveis! - ingen annen grunn enn den de allerede har! - og her åpenbarer Jesus herligheten i det de har på en særlig måte: "Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden." - Som tar vare på mine gjerninger! - da det er ved disse gjerninger du blir frelst og bevart! Og Han sier heller ikke at dette er noe midlertidig, noe for nybegynnerne, noe man legger bak seg etter hvert, - men tvert imot taler Han om å ta vare på dem inntil enden!
Hos apostelen Johannes leser vi: "La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv." (1 Joh. 2,24-25).
Bli i det du ble frelst ved, Ordet om blodet, om korset, om Jesus, din av Gud utsendte frelser, - du har jo allerede kommet i samfunn med Ham ved dette, - da skal du vel også nå himmel og salighet og evig samfunn med Ham, ved det samme!

Så får de også løfter knyttet til dette å bli værende i Ham, - bl.a. at folkeslagene, hedningene, og dermed hedenskapet, ikke skal seire over dem, men tvert imot skal de få del i Hans seier og makt over dem.
Og så da løftet om morgenstjernen!
Vi leser om den også hos Peter: "Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter." (2 Pet. 1,19).
Det er som Paulus beskriver det: "For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent." (1 Kor. 13,12). Og: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2 Kor. 3,18). Og hos Johannes: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er." (1 Joh. 3,2).
En dag skal vi se og erfare fullt ut, det som vi trodde her!
Men som Johannes skriver til oss: "Mine barn, ta dere i vare for avgudene!" (1 Joh. 5,21).
Vokt deg for "Jesabel!" - det er livet, det evige, det står om!