Menigheten i Efesus

Åp. 2, 1 - 7

1. Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier Han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, Han som går midt mellom de sju lysestaker av gull: 2. Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. 3. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett. 4. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. 5. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. 6. Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater. 7. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!

Jesus, Guds Sønn, verdens frelser, overhyrden, taler her sitt ord og gir sitt lys til dem Han har innsatt som hyrder for sin menighet her på jord.
Han bruker noen bestemte betegnelser, når Han her i Ordet beskriver dem, - betegnelser som symboliserer deres plass og oppgave i verden.
Englene (forstanderne) for menigheten kalles stjerner (Åp. 1,20), - og vi vet hvordan det er med stjerner, hva to bestemte ting angår; - de har ikke noe eget lys, men er gjenskinn av solens lys som faller på dem, det vil altså si at de ikke har noe i seg selv, eller ut ifra seg selv, - det lys de skal vise deg og gi deg del i, må de selv få av en annen. Skulle den stjerne som har lys i seg selv (solen), ta sitt lys bort, så lå de i evig og totalt mørke, uten evne og mulighet for å formidle så mye som en gnist av sant lys til deg.
Derfor er det så viktig at det lys de mottar virkelig er fra Ham som er det sanne lys! Derfor kommer Han til dem her med sin rettledning og veiledning, sin vekkelse og sin trøst.
Det er det ene, - det andre er at stjernene er plassert på himmelen, de er der synlige for alle som beveger seg på jorden. Den gang sjøfolk navigerte etter stjernene, da var det virkelig viktig, at stjernene alltid fulgte sine fastsatte baner og ikke beveget seg ut av dem; - det ville i tilfelle ført til forlis og undergang for mang en seiler.
Nå er det nå engang slik at stjernene på himmelen, de følger de baner Gud har satt dem inn i, - så er ikke alltid tilfelle med de stjerner vi møter i sendebrevene, derfor kommer Han til dem, og den første er altså engelen og menigheten i Efesus.

Kalles englene for menighetene stjerner, så kalles også menighetene selv for noe som leder tanken hen på lyset, nemlig lysestaker.
Jesus sier jo selv om dem (oss): "Dere er verdens lys!" Tenker du noen gang på det? Det er alltid en alvorlig påminnelse for den som er av sannheten.
Vi vet jo også den selvfølgelige oppgave en lysestake har, - selve årsaken til at den er laget: Den skal stå, helst på et høyt sted, så den kan lyse i mørket for dem som er i huset. Det vil jo være meningsløst å sette en lysestake under en skjeppe! - der ville den jo ikke tjene sin hensikt.
Mange av verdens mennesker har dette syn på den kristne menighet; - kunne den bare holde seg og sitt vitnesbyrd for seg selv, så kunne vi alltids tåle den, - men nå skal den absolutt stille seg "midt i gaten!"
Men slik taler Jesus, når Han taler om sin menighet i verden (tenk også på stjernene på himmelen), at den er som "en by som ligger på et fjell, og derfor ikke kan ikke skjules." (Mt. 5,14).
Den er også annet sted omtalt med et hedersnavn uten like, nemlig "sannhetens støtte og grunnvoll!" (1 Tim 3,15).
Kjenner du ikke på en ydmykhet overfor dette? - en føler ikke da en umiddelbar trang til å "ture frem!" - men til å trå varlig!

Men Efesusmenigheten, se på den, den er jo som ønskemålet for enhver menighet; - den var full av nådegaver i funksjon, den var vel lært, hva den sanne lære angikk, og ikke bare hadde det i "glass og ramme" som et vakkert klenodie over seg selv, men praktiserte ut ifra det. De avslørte og utestengte falske apostler, m.a.o. de beskyttet Guds menighet mot dette; - de tålte ikke de onde, de arbeidet, dvs., det lys de hadde drev dem, og de lot seg drive til handling, til virksomhet, og de var utholdende i dette, de hadde tålmodighet, i de prøvelser en slik menighet nødvendigvis må oppleve i en ond og gudfiendtlig verden; "- du har hatt mye å bære for mitt navns skyld," sier Han, - og ikke bare "hanglet" de igjennom dette, men de hadde "ikke gått trette!"
De var fullt ut oppegående i dette, til tross for alt som kom over dem av denne grunn.
De tok Herrens bud på alvor; - de stengte portene for det falske som ville inn, og de ryddet opp i det onde som åpenbarte seg på innsiden. Nikolaittene med sine gjerninger nevnes spesielt her. De var hyklere som utøvde åpenbar synd midt i menigheten under fanen "evangelisk frihet." Herren hatet deres gjerninger, og det gjorde også efesusforstanderen.
Men dette var en frafallen menighet under en frafallen forstander!
Jesus selv, sier det slik til dem: "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra."

Om noen av disse andre og fortreffelige ting manglet dem, ja, så var det en glipp og en skavank i menigheten som helst burde rettes på, men hjertet kunne likevel være på rett sted, nemlig i sin frelser og forsoner, - men her er saken en helt annen, de har ikke lenger del i det som gjør dem til en kristen menighet, kjærlighetsforholdet til Herren! Vissheten om at de er elsket av Ham, og den gjenkjærlighet det virker.
De var ikke lenger kristne, men rett så kristelige! Dette ser ikke verden og religiøsiteten forskjell på, - men den gode hyrde gjør det!

Han bruker ordet "falt fra" her, og med det tenker vi oss gjerne, at man litt etter litt glir bort fra grunnvollen og ender opp med noe annet. En meget alvorlig sak, det vil enhver kristen istemme, - men det ligger likesom noe unnskyldelig i dette, å bli forført, - og da særlig i å bli gradvis forført. Skylden blir likesom liggende mer på forføreren og vår svakhet. Vi ser at våre første foreldre forsøkte å skyte seg inn under dette, da fallet var et faktum. (1 Mos. 3, 9-13).
Men Jesus bruker også et annet uttrykk her, som setter en stopper for enhver slik unnskyldning: "- Men jeg har imot deg at du har forlatt...!"
Dette uttrykker noe bevisst! De hadde med vitende og vilje ned- og bortprioritert dette, til fordel for andre åndelige saker.
Dette var nok et resultat og en følge av nettopp de gjerninger Jesus viser til, - som i seg selv var rette, men altså førte til det onde for menigheten, idet de begynte å regne seg selv dem til gode. De tok selv æren av dette og målte sitt gudsforhold på og ut ifra denne deres vellykkethet i disse ting.
Derfor er de gjerninger som synes så rette og så gode, slett ikke gode, - for de har ikke rette kilde lenger, de springer ut av en annen kilde, enn Guds! Det kan vi også se av, at Jesus taler til dem om omvendelse, - altså en tilbakevending til dette sentrale som de er falt ifra, og dermed også til de gjerninger som da ble gjort, - de som sprang ut av Guds kilde! Han sier til dem: "Omvend deg, og gjør de første gjerninger!"

Vi er i våre lutherske sammenhenger, - og jeg tenker da ikke på dem som kaller seg lutherske, men dem som tar reformatorenes lære på alvor, - ikke vant til å tenke på gjerninger! Men selv om gjerninger, dvs., våre gjerninger, ikke hører med til frelsen, så er det likevel et faktum, at det følger gjerninger på den sanne tro. Vi kan si, at det er gjerninger som forutsetter og krever den sanne tro, - gjerninger som ikke kan være der uten den sanne tro, fordi de er frukter nettopp av den.
Denne frukten kan ikke du vurdere kvaliteten av, og si: "Se her! - her er den sanne frukt!" Det må du overlate til vingårdsmannen, men du kan spørre deg selv, - og enda viktigere; - du kan spørre Herren: Hvor står jeg i forhold til det Efesusmenigheten var falt ifra?
Gjør det i dag! - for hør nå "hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!"

Det er ikke lite det står om!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Menigheten i Pergamum

Åp. 2, 12 - 17

12. Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier Han som har det tveeggede skarpe sverd: 13. Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor. 14. Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. 15. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære. 16. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd. 17. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det.

Overfor denne menigheten presenterer Herren seg som "Han som har det tveeggede skarpe sverd!" Hva sverd det da er tale om, det har vi vitnesbyrd fra Hebreerbrevets forfatter om: "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr. 4,12). Og som vi også ser av Johannes' møte med den herliggjorte Jesus på øya Patmos; - en av Hans egenskaper, var det tveeggede, skarpe sverd som gikk ut av Hans munn. (Åp. 1,16).
Han er i seg selv sannheten, og sannhetens ord går følgelig ut av Hans munn!

Nettopp dette trengte denne menigheten å bli gjort særlig oppmerksom på, - at den Herre og mester de tilhørte hadde dette ord, - ja, at det var nettopp Han som hadde det! Dette fordi de var særlig utsatt for en sekt og deres lære, nikolaittenes lære, som vi også hører om i forbindelse med Efesusmenigheten.
Denne sektens lære var farlig for menigheten, da den stikk imot Guds ord, talte frihet for kjødets lyst, idet den hevdet at det kjødet foretok seg ikke kunne besmitte ånden og den enkeltes forhold til Gud og Hans frelse. Altså en syndenes tillatelse, noe som faller hykleren i smak, han som gjerne vil fritas for syndens følger, men ikke for synden i seg selv. Men det som var særlig farlig i deres lære, var deres gnostisisme, - dette at det krevdes et bestemt indre lys, åpenbaring, for å forstå Guds vei rett, og at det bare var enkelte som fikk dette, - noe som åpnet menigheten for selvbestaltede "paver," - falske apostler.
Altså en åndelig opplysning som ikke sprang frem av det tveeggede skarpe sverd, Guds eget ord, og dermed Han som hadde det, men ifra menneskets eget indre.

Så minner da Jesus denne menigheten særlig om, at Han er den som har det tveeggede sverd! - og at det er Han som åpenbarer et menneske sannheten, og det nettopp gjennom og ved det tveeggede sverd.

Det er sant dette, at noen mennesker har et lys, en åpenbaring, i sitt indre, i sitt hjerte, som andre ikke har, - men dette lys, denne åpenbaring, har de nettopp fra Guds ord! - de er opplyst ved Ordet, Den Hellige Ånd har åpenbart det for dem. Men i motsetning til f.eks. nikolaittene, så hevder de ikke å ha noe fra eller i seg selv, - de hevder ikke å ha noe som ikke også er tilgjengelig for ethvert menneske som søker Gud!
Dette lys, denne åpenbaring, er nok hva det siktes til, når det i teksten vår tales om "en hvit sten, på hvilken det er skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det," og "den skjulte manna."
Vi kan si det slik, at de har fått åpenbart frifinnelsesdommen, og i hvem de har den!
At det er Guds rettferdiggjørelse, frifinnelse, tilgivelse, syndenes forlatelse, det er tale om, kan vi forstå av dette språket fra rettspleien. Fikk den tiltalte en hvit sten, så var han frikjent fra det han var anklaget for, men fikk han derimot en svart, så var han dømt skyldig.
En kristens vitnesbyrd livet igjennom er nettopp den forlatelse han fant og møtte i Jesus, i sin frelser, - han fikk se at han var frelst og frikjent fra all sin synd i Ham.
Dette er alltid en gåte for dem som ikke selv har fått motta den hvite sten, - også dem som med munnen hevder den samme lære med tindrende klarhet, men aldri har opplevd å bli frikjent av Herren som en helt igjennom fortapt og fordømt synder.
I en kjent sang heter det: "Bare de som kjenner Syndens nød, seg vender Hen til nåden fri!"
Ja, bare de eter den skjulte manna, Herrens legeme og blod!

Nødvendigheten av Herrens vitnesbyrd til dem om, at Han er den som har det tveeggede skarpe sverd, ser vi også av at menigheten var innfiltrert av noen som bar frem Bileams lære, denne fordømte og forkastede profeten, - som tydeligvis sammenfalt med nikolaittenes lære. Og enda mer, de levde nettopp der hvor Satan, denne løgneren fra begynnelsen av, denne iltre fiende av Guds ord, hadde sin trone! - der hvor han bor!

Så berømmer da også Herren dem for dette, at de til tross for dette, og at de selv har sett denne Antipas bli slått i hjel, fordi han var et trofast vitne for Herren, likevel holder fast ved Hans navn. Og ikke fornekter Hans tro. De fikk altså klart demonstrert, hva det kunne komme til å koste å holde fast ved Hans navn, og bekjenne Hans tro, - nemlig livet!
Jesus kaller det min tro! - det skal du legge merke til, du som tenker at troen er en menneskets prestasjon! Nei, takk Gud! - det er en Guds gave! (Ef. 2,8).

"Jeg har noen få ting imot deg," sier Herren; - ikke mange, bare noen få, - og slik sett var det bra, - men de få ting var så alvorlige at de får høre et vekkende budskap om bot og omvendelse fra Herrens munn: "Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg!"

Pergamum var en menighet som i særlig grad trengte å komme til klarhet i sitt forhold til Guds ord! At det var det eneste bestemmende, og at Han, deres Herre, alene, rådde over det!

Han er den som har sannhetens ord! - derfor må du vende deg til Ham i dag!