Menigheten i Efesus

Åp. 2, 1 - 7

1. Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier Han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, Han som går midt mellom de sju lysestaker av gull: 2. Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. 3. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett. 4. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. 5. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. 6. Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater. 7. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!

Jesus, Guds Sønn, verdens frelser, overhyrden, taler her sitt ord og gir sitt lys til dem Han har innsatt som hyrder for sin menighet her på jord.
Han bruker noen bestemte betegnelser, når Han her i Ordet beskriver dem, - betegnelser som symboliserer deres plass og oppgave i verden.
Englene (forstanderne) for menigheten kalles stjerner (Åp. 1,20), - og vi vet hvordan det er med stjerner, hva to bestemte ting angår; - de har ikke noe eget lys, men er gjenskinn av solens lys som faller på dem, det vil altså si at de ikke har noe i seg selv, eller ut ifra seg selv, - det lys de skal vise deg og gi deg del i, må de selv få av en annen. Skulle den stjerne som har lys i seg selv (solen), ta sitt lys bort, så lå de i evig og totalt mørke, uten evne og mulighet for å formidle så mye som en gnist av sant lys til deg.
Derfor er det så viktig at det lys de mottar virkelig er fra Ham som er det sanne lys! Derfor kommer Han til dem her med sin rettledning og veiledning, sin vekkelse og sin trøst.
Det er det ene, - det andre er at stjernene er plassert på himmelen, de er der synlige for alle som beveger seg på jorden. Den gang sjøfolk navigerte etter stjernene, da var det virkelig viktig, at stjernene alltid fulgte sine fastsatte baner og ikke beveget seg ut av dem; - det ville i tilfelle ført til forlis og undergang for mang en seiler.
Nå er det nå engang slik at stjernene på himmelen, de følger de baner Gud har satt dem inn i, - så er ikke alltid tilfelle med de stjerner vi møter i sendebrevene, derfor kommer Han til dem, og den første er altså engelen og menigheten i Efesus.

Kalles englene for menighetene stjerner, så kalles også menighetene selv for noe som leder tanken hen på lyset, nemlig lysestaker.
Jesus sier jo selv om dem (oss): "Dere er verdens lys!" Tenker du noen gang på det? Det er alltid en alvorlig påminnelse for den som er av sannheten.
Vi vet jo også den selvfølgelige oppgave en lysestake har, - selve årsaken til at den er laget: Den skal stå, helst på et høyt sted, så den kan lyse i mørket for dem som er i huset. Det vil jo være meningsløst å sette en lysestake under en skjeppe! - der ville den jo ikke tjene sin hensikt.
Mange av verdens mennesker har dette syn på den kristne menighet; - kunne den bare holde seg og sitt vitnesbyrd for seg selv, så kunne vi alltids tåle den, - men nå skal den absolutt stille seg "midt i gaten!"
Men slik taler Jesus, når Han taler om sin menighet i verden (tenk også på stjernene på himmelen), at den er som "en by som ligger på et fjell, og derfor ikke kan ikke skjules." (Mt. 5,14).
Den er også annet sted omtalt med et hedersnavn uten like, nemlig "sannhetens støtte og grunnvoll!" (1 Tim 3,15).
Kjenner du ikke på en ydmykhet overfor dette? - en føler ikke da en umiddelbar trang til å "ture frem!" - men til å trå varlig!

Men Efesusmenigheten, se på den, den er jo som ønskemålet for enhver menighet; - den var full av nådegaver i funksjon, den var vel lært, hva den sanne lære angikk, og ikke bare hadde det i "glass og ramme" som et vakkert klenodie over seg selv, men praktiserte ut ifra det. De avslørte og utestengte falske apostler, m.a.o. de beskyttet Guds menighet mot dette; - de tålte ikke de onde, de arbeidet, dvs., det lys de hadde drev dem, og de lot seg drive til handling, til virksomhet, og de var utholdende i dette, de hadde tålmodighet, i de prøvelser en slik menighet nødvendigvis må oppleve i en ond og gudfiendtlig verden; "- du har hatt mye å bære for mitt navns skyld," sier Han, - og ikke bare "hanglet" de igjennom dette, men de hadde "ikke gått trette!"
De var fullt ut oppegående i dette, til tross for alt som kom over dem av denne grunn.
De tok Herrens bud på alvor; - de stengte portene for det falske som ville inn, og de ryddet opp i det onde som åpenbarte seg på innsiden. Nikolaittene med sine gjerninger nevnes spesielt her. De var hyklere som utøvde åpenbar synd midt i menigheten under fanen "evangelisk frihet." Herren hatet deres gjerninger, og det gjorde også efesusforstanderen.
Men dette var en frafallen menighet under en frafallen forstander!
Jesus selv, sier det slik til dem: "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra."

Om noen av disse andre og fortreffelige ting manglet dem, ja, så var det en glipp og en skavank i menigheten som helst burde rettes på, men hjertet kunne likevel være på rett sted, nemlig i sin frelser og forsoner, - men her er saken en helt annen, de har ikke lenger del i det som gjør dem til en kristen menighet, kjærlighetsforholdet til Herren! Vissheten om at de er elsket av Ham, og den gjenkjærlighet det virker.
De var ikke lenger kristne, men rett så kristelige! Dette ser ikke verden og religiøsiteten forskjell på, - men den gode hyrde gjør det!

Han bruker ordet "falt fra" her, og med det tenker vi oss gjerne, at man litt etter litt glir bort fra grunnvollen og ender opp med noe annet. En meget alvorlig sak, det vil enhver kristen istemme, - men det ligger likesom noe unnskyldelig i dette, å bli forført, - og da særlig i å bli gradvis forført. Skylden blir likesom liggende mer på forføreren og vår svakhet. Vi ser at våre første foreldre forsøkte å skyte seg inn under dette, da fallet var et faktum. (1 Mos. 3, 9-13).
Men Jesus bruker også et annet uttrykk her, som setter en stopper for enhver slik unnskyldning: "- Men jeg har imot deg at du har forlatt...!"
Dette uttrykker noe bevisst! De hadde med vitende og vilje ned- og bortprioritert dette, til fordel for andre åndelige saker.
Dette var nok et resultat og en følge av nettopp de gjerninger Jesus viser til, - som i seg selv var rette, men altså førte til det onde for menigheten, idet de begynte å regne seg selv dem til gode. De tok selv æren av dette og målte sitt gudsforhold på og ut ifra denne deres vellykkethet i disse ting.
Derfor er de gjerninger som synes så rette og så gode, slett ikke gode, - for de har ikke rette kilde lenger, de springer ut av en annen kilde, enn Guds! Det kan vi også se av, at Jesus taler til dem om omvendelse, - altså en tilbakevending til dette sentrale som de er falt ifra, og dermed også til de gjerninger som da ble gjort, - de som sprang ut av Guds kilde! Han sier til dem: "Omvend deg, og gjør de første gjerninger!"

Vi er i våre lutherske sammenhenger, - og jeg tenker da ikke på dem som kaller seg lutherske, men dem som tar reformatorenes lære på alvor, - ikke vant til å tenke på gjerninger! Men selv om gjerninger, dvs., våre gjerninger, ikke hører med til frelsen, så er det likevel et faktum, at det følger gjerninger på den sanne tro. Vi kan si, at det er gjerninger som forutsetter og krever den sanne tro, - gjerninger som ikke kan være der uten den sanne tro, fordi de er frukter nettopp av den.
Denne frukten kan ikke du vurdere kvaliteten av, og si: "Se her! - her er den sanne frukt!" Det må du overlate til vingårdsmannen, men du kan spørre deg selv, - og enda viktigere; - du kan spørre Herren: Hvor står jeg i forhold til det Efesusmenigheten var falt ifra?
Gjør det i dag! - for hør nå "hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!"

Det er ikke lite det står om!