brennofferalteret

Brennofferalteret var et bilde på korset la derfor skriften bevise denne påstand: Les Mal 1:6f

Mal 1:6f

6 En sønn ærer sin far og tjener sin herre. Er nå jeg far, hvor er da min ære? Og er jeg herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester – dere som forakter mitt navn. Men dere sier: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?
7 Ved å bære fram uren mat på mitt alter. Men dere sier: Hvordan har vi krenket din renhet? – Ved å si: Herrens bord er ingen ære værd!

Her kaller Gud alteret for Herrens bord. Det var på dette alter (bord ) offeret ble lagt. Korset var det alter bord Jesus bar seg selv frem som en offer gave, for å løsrive oss i fra synden.

Alteret var tre alen høyt. Vi vet at Gud har åpenbart seg selv i tre personer. Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd. Har alle disse tre personene noe å gjøre med alteret, med forsoningsverket? Ja, alt! Hele guddommen var involvert i menneskets frelse.

Faderen gav Sønnen (1 Joh 4,14).

Sønnen gav seg selv (Gal 2,20).

Han ofret seg ved den evige Ånd (Heb 9,14).

I det sistnevnte skriftstedet er alle tre personene omtalt: Kristus, Sønnen ofret seg selv uten lyte til Gud Faderen ved den evige Ånd.

Alteret ble laget av tre

Alteret måtte lages av akasietre. Dette fikk de fra et tre som vokste i ørkenen, acacia arabica. Den Herre Jesus vokste opp for Guds ansikt som et ungtre, som en rot ut av tørr jord (Jes 53,2; 11,1). Treet er et bilde på hans menneskelighet, det har vokst opp av jorden. Vi leser at Den Herre Jesus ble født av en kvinne (Gal 4,4). I Jes 42,1 blir han kalt ‘landets (jordens) frukt'.

Guds Sønn, Jesus Kristus er den sanne Gud og det evige liv (1 Joh 5,20). Vi bør aldri glemme dette, for han vil forbli det for alltid. Men han som var og er den evige Gud, kom i uendelig kjærlighet og nåde til jorden og ble et virkelig menneske. Hvorfor fornedret den allmektige skaper seg så mye? Det var for å kunne lide og dø (Heb 2,17). Som Gud kunne han ikke dø, det er helt klart. Det var umulig. Men han fikk del i kjøtt og blod, i alle ting ble han sine brødre lik. Han måtte bli menneske før han kunne utstå Guds dom i vårt sted. Han ble korsfestet i svakhet (2 Kor 13,4). Dette er det trematerialet i alteret taler om.

Kobberet

Alteret skinner i sollyset. Treet som alteret var laget av ble dekket med kobber. Kobber er et bilde på styrke (Job 40,13). Det må utvilsomt stor styrke til for å kunne utstå ilden i Guds dom. Vi finner støtte for denne tanke i 4 Mos 16, hvor vi leser om et opprør. Det var 250 menn som i ulydighet ønsket å ofre, men disse opprørerne ble fortært av ilden i Guds dom, versene 35-39. Men det mest bemerkelsesverdige er at kobberkarene som de bar i hendene utholdt den samme ild og ble ikke fortært. De 250 mennene lå døde, slått av et lyn, men det var ikke et merke på ildkarene. I dem var det styrke nok til at de kunne utsettes for ilden i Guds dom og utstå den. Alteret ble dekket med kobberet fra disse ildkar.

Hvem hadde styrke nok til å utstå Guds dom? Hverken noe menneske eller noen engel hadde slik styrke. Bare den rettferdige og hellige Guds Sønn hadde slike kvaliteter. Hvilken person! Hvilken frelser! Han var sant menneske (treet). Han kunne utholde dommen (kobberet). Han alene kunne bringe offeret. Han alene kunne fullføre forløsningens store verk, det mennesket hadde ventet på i fire tusen år. Hans verk er tilstrekkelig til å bringe de fortapte til Gud. Ja, det er tilstrekkelig til å rense å gjenopprette hele skaperverket.

For noen år siden gjorde vitenskapsmenn en oppdagelse. En solid tredør dekket med kobber viste seg å være fullstendig brannsikker. Denne oppdagelsen ble forelagt brannvesenet i London hvor den ble grundig testet. Døren tålte alle prøver og ble godkjent som brannsikker. Dette viser hvor nøyaktig Bibelen er; den ligger langt foran vitenskapen.

Risten, ilden og hornene på alteret

Ilden på alteret spraker. Halvveis opp på innsiden av alteret var det en rist, som veden ble lagt på. Her brant ilden Gud selv hadde tent (3 Mos 9,24).

Mannen blir sjokkert enda en gang da presten legger lammet på ilden. Hvilken flamme! ‘Vår Gud er en fortærende ild,' sier Heb 12,29.

Dypt rørt ser Israelitten lammet, hans stedfortreder, ta sin plass i flammene.

Jeg fortjener dom, men Kristus hang på korset, og utsto Guds brennende vrede. Det var forferdelig for ham! Han ble gjort til synd for oss så ‘vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham' (2 Kor 5,21). I tre timer var han i et redselsfullt mørke, forlatt av Gud (Mat 27,46). Stille tilbedelse og takksigelse er passende her!

Etter å ha betraktet denne kjærlighet og det fullbrakte verk, kan vi bedre forstå grunnen til at miskunn umulig kan bli vist den som forkaster Kristi kors. Ifølge Bibelen er ildsjøen den dom som venter den som nekter å akseptere dette offeret.

Mannen viker tilbake noen få skritt. Da ser han et vidunderlig syn. Det store kobberalteret, hvor brennoffer ble ofret . . . flammene høyt over det . . . røyk som stiger opp mot himmelen . . . de fire horn på alterets fire hjørner dekket med blod . . . strekker seg opp mot himmelen . . . som om alteret strekker sine hender mot Gud . . . Alteret presenterer offeret for Gud!

Og slik blir alteret som offeret ofres på, et bilde på den Herre Jesus. Akkurat som alteret har brakt offeret til Gud, har Kristus ofret seg selv til Gud. Dette gav verdi til hans offer. Denne vidunderlige person bar det fram. Nå kan vi forstå Mat 23,19. ‘Dårer og blinde! For hva er størst, gaven eller alteret som helliger gaven?'Alteret er større enn offeret, for alteret helliger offeret. Kristus er begge deler, både alter og offer. Han er også presten som lar offeret stige opp til Gud i flammene; han ofret seg selv på alteret.

Korset betyr ikke bare frelse for synderen. Det er mer forbundet med det, noe høyere og mer vidunderlig. Korset taler også klart om Sønnens hengivenhet til Faderen.

Sønnen gav seg selv for oss, men først og fremst gav han seg selv til Gud, som var blitt vanæret av synden. Sønnen ønsket å herliggjøre Gud. Av sin egen frie vilje utsto han døden for å herliggjøre Gud. Da Gud, som Gud, skjulte sitt ansikt for ham som ble gjort til synd, hvilte samtidig Faderens blikk på Sønnen - fullt av kjærlighet. ‘Derfor elsker Faderen meg, for jeg setter mitt liv til.'

Dette sa han selv i Joh 10,17.

Ingen hvile

Israelitten kommer med et lettelsens sukk. Alle hans synder er tatt bort. Han kan gå ut som en fri mann. Plutselig tar han fatt i presten. ‘Men om jeg synder igjen i morgen? Hva så?' ‘Da må du komme tilbake med et nytt offer; en geit eller et får eller noen få duer.' ‘Og hva så om jeg synder igjen i neste uke?' ‘Da må du bringe enda et offer! Jeg kommer aldri til å avslutte mitt arbeide her. Har du ikke lagt merke til at det ikke er noen stol her? Hverken i forgården eller i selve teltet er det noen stol. Det er ingen anledning til å sette seg ned for å hvile noe sted. Jeg har ikke lov til å sette meg ned i det hele tatt. Jeg kommer aldri til å bli ferdig, jeg hviler aldri.'

Forklaringen på dette finner vi i Heb 10,11. ‘Hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme ofrene . . .' Hvorfor fikk han ikke lov til å sette seg ned i tabernaklet, der hvor han utførte sin tjeneste? Det var fordi han levde i det Gamle Testamentets tid, med andre ord, før korset. Det store forløsningsverket var enda ikke fullført, og hvile var derfor ikke mulig.

Utallige offer ble brakt fram til alteret. Bare i 1Kong 8,63 leser vi at 22000 okser og 120000 sauer ble slaktet under innvielsen av Salomos tempel. Allikevel kunne ikke alle disse ofrene ta bort synder. ‘For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder' (Heb 10,4). Til tross for dette vet vi at synder ble tilgitt under den gamle pakt, slik vi har sett Israelitten bli. I Salme 32 sier David: ‘Salig er den som har fått sin overtredelse tilgitt, og sin synd dekket over.'

Men den tilgivelsen var bare midlertidig, for når en person syndet igjen, måtte han bringe et nytt offer. Tilgivelse ble gitt i lys av det virkelige offerlam, som en dag ville bli ofret på korset (Rom 3,25).

Det kunne ikke bli noen hvile, nye offer måtte stadig ofres. Og hva ble resultatet? Les Heb 10,11. Ingen av de offer som ble ofret på alteret kunne noen gang ta bort synd.

Derfor er det ikke noen stol i tabernaklet.

Et triumfrop

På denne bakgrunn ser vi klart den store kontrast som vår frelser og forløser er til alt dette. ‘Men Kristus,' skriver apostelen, og forklarer hvordan han, etter å ha utholdt korset ‘fant en evig forløsning,' for han er ‘åpenbart for å ta bort synden ved å gi Seg Selv som offer' og har deretter ‘for alltid satt seg ved Guds høyre hånd' (Heb 9,12,26; 10,12).

Den gamle pakt krevde en jordisk prest - nå dreier det seg om en himmelsk prest.

Den gamle pakt krevde et dyreoffer - nå dreier det seg om Guds lam.

Den gamle pakt krevde mange offer - nå dreier alt seg om et offer.

Den gamle pakt krevde gjentatte offer - nå er det snakk om bare et offer.

Før var det viktige ordet ‘å stå' - nå er det ‘å sitte.'

Før kunne det sies om offertjenesten ‘aldri fullført' - nå er det ‘fullført for alltid.'

Før var der‘ingen forlatelse for synder' - nå er der full tilgivelse.

Før måtte en si at det kun var en ‘midlertidig tilgivelse' - nå er der fullstendig tilgivelse for tid og evighet.

Fullkommen hvile

Den Herre Jesus har satt seg, han hviler. Han har gått inn til sin hvile (Heb 4,10). Etter tre timer med bitter lidelse på korset, ropte han: ‘Det er fullbrakt.'

Alt har blitt gjort. Det gjenstår ingen ting som må gjøres unntatt det å komme til ham som en fortapt synder. Kommer du slik i all oppriktighet, akkurat som du er, og legger din hånd på offeret, idet du innrømmer din skyld og bekjenner dine synder, blir du frelst. Dette kaller Bibelen ‘omvendelse' eller å snu seg rundt. ‘Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet' (1 Joh 1,9). Tro på ham, og stol på ham.